The IAU 24 Hour World Championships 2010

Det står ikke så innmari bra til med oliventreet. Det mistet bladene ganske kjapt, og det er jo litt tankevekkende at det ikke har dukket opp noen nye. Ikke ett, liksom.

Er tilbake fra Brive-la-gaillarde, der det var VM i 24-timers. Strålende norsk innsats, det sies at den aldri har vært bedre.

Pakket sammen hele Team Berge og dro nedover noen dager i forveien. Lang tur med mye venting, brukte atten timer ned. Tommy var reiseleder, vi andre kunne konsentrere oss om vårt.

Får vel komme til saken vel. VM 2010. Seks glade gutter stilte til start; Jon Harald Berge, Joar Flynn Jensen, Gjermund Sørstad, Lars Christen Dørum, Per Audun Heskestad og Peter Tubaas.

Sharon skulle også være med, men på grunn av skade i kneet måtte hun stå over. Hun ble derfor med på kokkelaget, og i all min beskjedenhet; det er jo minst like viktig det! Johan holdt styr på resultatlistene og Tommy holdt hjemmefolket oppdaterte. Når skal Kondisforumet bli i vater igjen?

Dette blogginnlegget er dømt til å være uinteressant for allmennheten. Sjekk bare her;

10:33 – Gul High5
10:47 – Energikake
11:01 – Gul High5
11:15 – Energikake
11:29 – Gul High5
11:43 – Energikake
11:57 – Gul High5
12:11 – Energikake
12:25 – Gul High5
12:39 – Energikake
12:46 – Gul High5
13:07 – Banan
13:21 – Gul High5 + salttablett
13:35 – Energikake
13:49 – Gul High5
14:10 – Rundstykke med ost og skinke
14:25 – Gul High5 + salttablett
14:40 – Pommes frittes
15:00 – Coca Cola
15:14 – Energikake
15:28 – Vann + salttablett
15:43 – Energikake
15:56 – Gul High5
16:11 – Banan
16:26 – Coca Cola + salttablett
16:40 – Spaghetti Bolognese
16:54 – Coca Cola
17:07 – Most frukt
17:28 – High5 + salttablett
17:42 – Banan
17:57 – Coca Cola
18:12 – Tomat
18:25 – Coca Cola + salttablett
18:39 – Potetmos
18:53 – Coca Cola
19:07 – Banan
19:21 – Te
19:42 – Havresuppe med salttablett
19:56 – Coca Cola
20:10 – Havresuppe
20:24 – Coca Cola + salttablett
20:38 – Banan
20:52 – Coca Cola
21:06 – Pizza
21:20 – Vann + salttablett
21:34 – Pizza
21:48 – Coca Cola
22:10 – Banan
22:24 – Coca Cola
22:37 – Havresuppe med salttablett
22:52 – Coca Cola + salttablett
23:07 – Nudler
23:28 – Gul High5
23:42 – Banan
23:56 – Te + salttablett
00:17 – IsoGel
00:33 – Coca Cola
00:47 – Havresuppe
01:00 – Gul High5
01:14 – Havresuppe med salttablett
01:28 – Coca Cola
01:43 – Banan
01:58 – Vann + salttablett
02:14 – Potetmos
02:27 – Coca Cola
02:41 – Gul High5
02:55 – Pizza
03:09 – Coca Cola
03:24 – IsoGel
03:38 – Coca Cola
03:53 – Havresuppe med salttablett
04:07 – Coca Cola
04:21 – IsoGel
04:36 – Coca Cola
04:52 – Isogel
05:07 – Havresuppe med salttablett
05:21 – Coca Cola
05:35 – Banan
05:50 – Coca Cola
06:04 – Havresuppe med salttablett
06:26 – Coca Cola
06:41 – Potetmos
06:56 – IsoGel
07:09 – Coca Cola
07:24 – Banan
07:52 – Havresuppe med salttablett
08:06 – Coca Cola
08:19 – IsoGel
08:33 – Croissant med syltetøy
08:47 – Te
09:01 – Pasta
09:15 – Gul High5

Likevel skjer det jo litt. Gjermund fikk trøbbel underveis, med hodepine, magetrøbbel, skotrøbbel og lårtrøbbel. Han kunne få tilbud om varmmat og kaldmat den ene runden, for så å komme med morskefjes den neste og rope må ha mat!! Da samlet vi kokketroppene og stod klare ved neste passering. Tror du ikke gutten løp i bue for å unngå oss!?  Du snakker om å gjøre det lett!

Per Audun var så godt som selvdreven. Han hadde den hvite bæreposen sin, og var fornøyd så  lenge melkeglasset stod klart. Peter hadde sine skåler med kokos og saltpølse, og Joar hadde smurt matpakker. Joar er en slags nyskalle som dukket opp fra intet like før start. Han viste seg å være en særdeles hyggelig og positiv skravlekopp. Løpe langt kunne han også!

Lars hadde også tatt med seg teamet sitt, Team Dørum. Wenche hadde stålkontroll over mannens behov for babygrøt, og avkommet stilte som heiagjeng. Hvis jeg noen gang skal løpe 24-timersløp (tørr latter), vil jeg ha med meg Wenche! Når det hele var over, så det slik ut;

  7. plass –  Jon Harald Berge – 255,764 km
29. plass – Joar Flynn Jensen – 232,929 km
31. plass – Gjermund Sørstad – 230,541 km
38. plass – Lars Christen Dørum – 225,271 km
66. plass – Per Audun Heskestad – 209,320 km
76. plass – Peter Tubaas – 204,457 km

Et løp som dette kan vanskelig beskrives med ord. Det bør oppleves fra sidelinja! Derfor tror jeg rett og slett jeg avslutter. Forresten, leste du det jeg en gang skrev om tomlene opp med japsen under Spartathlon? Jeg har på en måte en slags greie der. Sjekk bare her. Suverene Inoue Himself. ->

Shingo Inoue – 273,708 km. Det blir litt å slå det, åmen! Du får si ifra når det måtte passe. Stolt av deg!

Spartathlon, en slags reise

Nå er vi tilbake og nyter glansdagene i olivenlunden. Det er ikke en hel olivenlund altså, men vi fikk da smuglet inn ei plante vi fikk under premieutdelingen. Jeg burde kanskje skrive han og ikke vi, men som supporter soler jeg meg i glansen. Og jeg skal gjøre mitt aller beste for at kvasten skal bli til et tre.

Turen til Athen gikk knirkefritt, og vi hadde noen rolige dager i Glyfada i forkant av løpet. La oss komme til poenget, altså Spartathlon. Vi stod opp klokken fem om natten, løpet skulle starte ved bunnen av Akropolis to timer senere. Jon Harald fikk på seg spøkelsesdrakten sin, spiste en god frokost, og vi kjørte han til bussen. Han fikk plass ved siden av Brian Larsen fra Danmark, og vi vinket farvel. Både ungene og jeg var spente, inni meg var jeg litt hysterisk. Hadde gruet meg i mange uker til kjøreturen ut av Athen. Det hadde jeg all grunn til egentlig, for akkurat det var ingen god opplevelse. Det kommer jeg kanskje tilbake til.

Vi hadde fått råd om å følge etter bussen. Minst fem biler hadde fått samme råd, men når bussen kjører på rødt lys og gir blaffen i følget sitt, blir det nesten håpløst. Skal man være supporter i egen bil, er det greiest å klare seg selv. Erfarte det samme da vi skulle følge bussene videre fra Akropolis til Korint. Bussene ble borte, og vi ble sittende bom fast i rushtrafikken i fire timer. Minsten satt på knær i bilen med hodet ut av ruta. Vi kom oss ikke av flekken, vi var bilsyke og jeg ville gi opp. Jeg kom visst fort tilbake til denne kjøreturen ut av Athen, men nå skal den få bli historie. Resten av turen vil ingen av oss være foruten.

Akropolis altså. Sinnsyk stemning blant utøvere og tilskuere. Nervøse, trøtte, spente, ivrige. De som stiller til start har planlagt løpet i måneder. De må kvalifisere seg, trene riktig, psyke seg opp. Likevel vet man før start at over halvparten kommer til å bryte. Jeg hadde klokketro på løperen min, og var mest nervøs for at det skulle bli meg som rotet det til. Mye kan skje når man har tre barn i bilen, befinner seg på fremmede veier i nytt land, og skal holde det gående i nesten tretti timer uten pause. Dessuten er det ikke til å stikke under en stol at jeg er en elendig sjåfør. I ett år pendlet jeg hver dag Drammen-Oslo med en kollega i bilen. Den siste dagen, takket vi for året som var gått, og han sa; AT det ikke har skjedd en ulykke, Mona! Det er for meg et under! Vi kom oss helskinnet fra Athen til Sparta.

Det første sjekkpunktet vi hadde lov til å hjelpe var ved 80 kilometer, Hellas Can (Check Point 22). Stasjonen lå like ved kanalen i Korint, men var likevel vanskelig å finne. Lokalbefolkningen var ikke til stor hjelp, men vi hadde kart og god tid. Ut med kjølebag, klesbag, matbag, altmuligbag. Smøre brødskiver, lage supper, finne frem solkrem og vaskekluter. Jon Harald kom inn et kvarter før skjema. Mitt skjema altså, jeg har alltid ideer om hvor fort det skal løpes og hva som skal spises. Det går litt sport i det også, tillegger meg en god dose nytteverdi. Fordelen med spøkelsesdrakten var at den var lett gjenkjennelig, noe som skulle vise seg å være til god hjelp også utover svarte natta. Pakke sammen kjølebag, klesbag, matbag, altmuligbag. Kaste urørt mat og vente i ti minutter. Godt å være igang.

Gjorde samme tabbe som tidligere, og hang oss på en annen supporterbil. Tilbake til CP 22. Etter 13 kilometer og veldig mange gule piler i asfalten, kom vi til Ancient Corinth (CP 26). Først nå skjønte jeg at disse gule pilene var ment for meg. Ble så glad og lettet at klumpen i magen forsvant på en blunk. Vi skulle se så mange piler at jeg fremdeles kan se dem innimellom, når jeg lukker øynene. Sjekkpunktet lå inne på et koselig torg. Barn løp i gatene, løshunder purket. Ut med kjølebag, klesbag, matbag, altmuligbag. Smøre brødskiver, lage supper, finne frem solkrem og vaskekluter. Kjøpte en is til løperen og prøvde å holde liv i den i kjølebagen. Jon Harald fulgte nå skjema (fremdeles mitt), hev i seg litt mat, ble glad for isen og forsvant med den. Nå var det bare moro.

Neste stopp var ved 102 kilometer, 9 kilometer etter forrige sjekkpunkt. Det var stor forskjell på servicen og humøret blant hjelpere på stasjonene. Zevgolatio (CP 29) husker jeg nesten ikke noe av. Faktisk ingen ting når jeg tenker meg om. Og vi følger pilene videre..

En mil og fryktelig mange oppoverbakker senere, kom vil til Halkoin Villace (CP 32). Ut med kjølebag, klesbag og så videre. Ventet og ventet, må ha vært tungt for Jon Harald opp alle disse bakkene. Stekende varme, ikke et vindpust. Henrik Olsson kom først, Jon Harald like etter. Henrik sleit med bena, Jon Harald med magen. Heller magen enn bena, sa Henrik da han løp forbi. Han hadde rett i det, og måtte bryte ikke lenge etter. Synd.

Var på fjellet nå. Storslått natur, tok oss tid til å ta litt bilder. Turte ikke gå ut av bilen på grunn av løpsreglene, men vi koste oss likevel. Kom til et kjempesjarmerende lite sted med vinproduksjon og en nydelig kirke. Hjelpsomme folk, artig lokalbefolkning, merkelige dufter. Det er vanskelig å beskrive hvordan landskapet og landsbyene forandret seg underveis. Nye inntrykk hele tiden. Vi var ved Ancient Nemea (CP35), Jon Harald hadde løpt 123 kilometer. Han var halvveis. Sekiya hadde ligget i tet lenge, og vi fikk god kontakt med supporteren hans. Supporteren skjønte ikke engelsk, vi kjønte ikke japansk, men likevel fikk vi en slags kontakt utover natten. Det gikk i tegnspråk, latter og tomlene i været. Fin fyr. Vår egen løper var fremdeles ved godt mot, og greide å få i seg bra med mat og væske.

Fra Korint var det lett å kjøre følgebil. Veien var merket for dummies, vi slapp å bruke energi på å finne frem. Derfor hopper jeg like godt til Mountain Basecamp (CP 47) ved 160 kilometer. Man skulle kanskje tro at Mountain Basecamp lå i bunnen av et fjell. Haha. Opp, opp, opp, opp og fremme. Kommer han seg opp hit, kan han klare alt, tenkte jeg. Det ble lenge å vente, men du verden så koselige de var her oppe. Til og med supporterne ble tatt godt hånd om. De visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss, og det var fint å få litt omsorg for oss også. Det vil si, eldstemann og jeg. De minste hadde sovnet. Ble intervjuet av gresk tv-team, og de filmet oss da vi lagde havresuppe. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har laget havresuppe, og ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet kaste suppen jeg har laget. Fanken, så langt dette blogginnlegget kommer til å bli. Jeg satte forresten Petter Solberg i skyggen med det intervjuet. Huff og huff.

Fremdeles Mountain Basecamp. Etter noe som føltes som timer, kunne vi endelig se spøkelseskladden og hodelykta hans. Han så uforskammet sprek ut. Dette er verre enn jeg trodde, sa han. Enda verre enn å løpe opp Underlia hjemme. Skiftet litt tøy, fikk ny hodelykt, en dose skryt, og så forsvant han igjen. Man blir på en måte stående litt matt tilbake. Planlegger og venter, redd for å gjøre feil, noen kjappe ord og ønsker for neste stasjon, og så er det hele over. Fikk klemmer og veiforklaringer fra disse hyggelige menneskene vi var blitt kjent med. Veiforklaringene misset vi totalt på. De siste timene hadde gått lekende lett. Nå fulgte noen vonde timer, det var ikke lenger gule piler i veien.

På jakt etter Arcadia Area (CP 57), ved 186 kilometer. Vi skulle følge skiltene til Tripoli, og etter en halvtime var vi der. Midt i Tripoli sentrum var vi, sammen med tusenvis av fulle ungdommer. Hele byen var en eneste stor fest uten utganger. Spurte om hjelp flere steder, og de fleste sendte oss ti kilometer i en eller annen retning. Aldri i samsvar, ingen klare svar. Kjørte og kjørte, det var på en måte ingen ende på det. Vi hadde tre timer på oss på grunn av fjellet Jon Harald skulle over, men tida løp. Var innom flere restauranter, og endte opp med å ringe politiet. Stod med bevreleppe og bad om eskorte. Fikk hjelp, rakk stasjonen akkurat. Ble dritsliten av dette, hadde ikke spist noe hele dagen. Psyken var på bunn. Ungene sov, brakk meg, turte ikke gå ut av bilen. Spiste en sjokkos, fant igjen løperen vår, rakk ikke servere han stort, men var lettet.

Ni kilometer senere kom vi til Alea Tegea (CP 60). Mellomsten hadde våknet, og vi hadde igjen tid til å lage supper og smøre skiver. Løperen kom og forsvant, vi var i rute. Det føltes som ødemarken, og vi var slitne. Kjørte med vinduet oppe for ikke å sovne, vi var overtrøtte begge to. Plutselig var ikke pilene gule lenger, de var rosa. Det var nok til å få latterkrampe. Rosa piler, liksom. Nå er det ikke så mye å fortelle om. Det var beksvart, sjekkpunktene rutinemessige. Brødskiver, supper, oppmuntring. Jeg tror vi hopper til nest siste stasjon.

Mnhmeio (CP 68). Jon Harald var sliten, hadde plunder med magen og sleit med å få i seg nok mat. Det er første gang under et ultraløp han har måttet sette seg ned, tror jeg. Satt i fem-ti minutter, småspiste litt og fikk på ny trøye. Iste med ringerdrink kombinert med noen minutter på rumpa gjorde susen, og han var atter på tur. Litt tegnspråk og tomler opp med japsen, og vi raste avgårde til siste stasjon. Klokken var 07:08 da vi kom til Boytianoi (CP 72), og jeg stilte klokken til å ringe 07:15. Jeg sov som en stein i syv minutter! Det regnet, vi var snart i mål. Det gikk tregt med løperen nå, men det var kun ti små kilometer igjen.

Kong Leonidas statue (CP 75). Målet, drømmen og lettelsen.

Det er så mye mer jeg kunne ha skrevet om. Ungene; det var utelukkende positivt å ha dem med. De andre løperne; de som måtte bryte og de som nådde frem. Villhundene; de som lusket rundt og de som angrep. Lokalbefolkningen. Alt som fulgte av premieutdelinger og bankett. Kanskje det kommer en del II, men jeg tror det ikke. På tide å legge Sparta bak seg og rette nesen mot VM i Brive 13. og 14. mai.

Åh, det glemte jeg jo å si; det ble 3. plass med 25 timer, 9 minutter og 38 sekunder.

Vi har alle vårt

Om et par uker er det Spartathlon. Jeg kommer tilbake med detaljene, men kort fortalt; Spartathlon er et løp som strekker seg fra Athen til Sparta. Først noen trafikkerte mil i Athen, så noen idylliske mil langs kysten og kanalen i Korint. Deretter går turen gjennom landsbygda til man er halvveis. Plutselig er det natt, veiene er smale og greske bilister er rett og slett ikke riktig navla.

Over fjell, daler og inn i soloppgangen. Cirka én av tre fullfører, noen blir tatt ut ved eliminasjonskontrollene, og noen tar til vett og bryter. Etter 246 kilometer gjelder det å få klasket hånda på Leonidas fot og få en laurbærkrans tredd over sliten skolt. Det er der jeg kommer inn i bildet. Jeg skal stå med åpne armer og ta imot noen lykkelige hulk fra en utslitt ultraløper lørdag 26. september.

      Foto: Erik Berglund

Jeg kommer inn i bildet litt før det også altså. Med tre unger i bilen skal jeg kjøre fra Athen til Sparta, i trafikken med de nevnte grekerne, og være følgebil for denne mannen hvis interesser kan sies å være særdeles sære og ensporede. Tretti timer på joggesko, tretti timer i bil på ville veier. Etterpå følger en uke med stråhatt og sand mellom tærne. Dette er en føljetong.

Aller mest fordi jeg skulle komme igang med bloggingen. Klippe over snora. Klipp.