Om et par uker er det Spartathlon. Jeg kommer tilbake med detaljene, men kort fortalt; Spartathlon er et løp som strekker seg fra Athen til Sparta. Først noen trafikkerte mil i Athen, så noen idylliske mil langs kysten og kanalen i Korint. Deretter går turen gjennom landsbygda til man er halvveis. Plutselig er det natt, veiene er smale og greske bilister er rett og slett ikke riktig navla.
Over fjell, daler og inn i soloppgangen. Cirka én av tre fullfører, noen blir tatt ut ved eliminasjonskontrollene, og noen tar til vett og bryter. Etter 246 kilometer gjelder det å få klasket hånda på Leonidas fot og få en laurbærkrans tredd over sliten skolt. Det er der jeg kommer inn i bildet. Jeg skal stå med åpne armer og ta imot noen lykkelige hulk fra en utslitt ultraløper lørdag 26. september.
Foto: Erik Berglund
Jeg kommer inn i bildet litt før det også altså. Med tre unger i bilen skal jeg kjøre fra Athen til Sparta, i trafikken med de nevnte grekerne, og være følgebil for denne mannen hvis interesser kan sies å være særdeles sære og ensporede. Tretti timer på joggesko, tretti timer i bil på ville veier. Etterpå følger en uke med stråhatt og sand mellom tærne. Dette er en føljetong.
Aller mest fordi jeg skulle komme igang med bloggingen. Klippe over snora. Klipp.
Du skal køre fortere end 30 timer til Sparta, for mit bud er, at Jon Harald er i mål på under 24 timer
Wow – blir sliten bare av å tenke på det ….
Lykke til
Hei, May-Britt!
Det hadde vært helt supert om han kom i mål på under 24 timer. Aller mest fordi jeg blir like sliten av å kjøre i et døgn som dere blir av å løpe like lenge.
Når det er sagt; gratulerer så mye med fantastisk innsats i 6-dagersløpet!
_____
Jeg også, Villblomsten!
Jeg er mektig imponert over hva mennesker utsetter seg for – frivillig! Og betaler for det!
Godt å se at det er liv i deg igjen!
*klem*