Nå er vi tilbake og nyter glansdagene i olivenlunden. Det er ikke en hel olivenlund altså, men vi fikk da smuglet inn ei plante vi fikk under premieutdelingen. Jeg burde kanskje skrive han og ikke vi, men som supporter soler jeg meg i glansen. Og jeg skal gjøre mitt aller beste for at kvasten skal bli til et tre.
Turen til Athen gikk knirkefritt, og vi hadde noen rolige dager i Glyfada i forkant av løpet. La oss komme til poenget, altså Spartathlon. Vi stod opp klokken fem om natten, løpet skulle starte ved bunnen av Akropolis to timer senere. Jon Harald fikk på seg spøkelsesdrakten sin, spiste en god frokost, og vi kjørte han til bussen. Han fikk plass ved siden av Brian Larsen fra Danmark, og vi vinket farvel. Både ungene og jeg var spente, inni meg var jeg litt hysterisk. Hadde gruet meg i mange uker til kjøreturen ut av Athen. Det hadde jeg all grunn til egentlig, for akkurat det var ingen god opplevelse. Det kommer jeg kanskje tilbake til.
Vi hadde fått råd om å følge etter bussen. Minst fem biler hadde fått samme råd, men når bussen kjører på rødt lys og gir blaffen i følget sitt, blir det nesten håpløst. Skal man være supporter i egen bil, er det greiest å klare seg selv. Erfarte det samme da vi skulle følge bussene videre fra Akropolis til Korint. Bussene ble borte, og vi ble sittende bom fast i rushtrafikken i fire timer. Minsten satt på knær i bilen med hodet ut av ruta. Vi kom oss ikke av flekken, vi var bilsyke og jeg ville gi opp. Jeg kom visst fort tilbake til denne kjøreturen ut av Athen, men nå skal den få bli historie. Resten av turen vil ingen av oss være foruten.
Akropolis altså. Sinnsyk stemning blant utøvere og tilskuere. Nervøse, trøtte, spente, ivrige. De som stiller til start har planlagt løpet i måneder. De må kvalifisere seg, trene riktig, psyke seg opp. Likevel vet man før start at over halvparten kommer til å bryte. Jeg hadde klokketro på løperen min, og var mest nervøs for at det skulle bli meg som rotet det til. Mye kan skje når man har tre barn i bilen, befinner seg på fremmede veier i nytt land, og skal holde det gående i nesten tretti timer uten pause. Dessuten er det ikke til å stikke under en stol at jeg er en elendig sjåfør. I ett år pendlet jeg hver dag Drammen-Oslo med en kollega i bilen. Den siste dagen, takket vi for året som var gått, og han sa; AT det ikke har skjedd en ulykke, Mona! Det er for meg et under! Vi kom oss helskinnet fra Athen til Sparta.
Det første sjekkpunktet vi hadde lov til å hjelpe var ved 80 kilometer, Hellas Can (Check Point 22). Stasjonen lå like ved kanalen i Korint, men var likevel vanskelig å finne. Lokalbefolkningen var ikke til stor hjelp, men vi hadde kart og god tid. Ut med kjølebag, klesbag, matbag, altmuligbag. Smøre brødskiver, lage supper, finne frem solkrem og vaskekluter. Jon Harald kom inn et kvarter før skjema. Mitt skjema altså, jeg har alltid ideer om hvor fort det skal løpes og hva som skal spises. Det går litt sport i det også, tillegger meg en god dose nytteverdi. Fordelen med spøkelsesdrakten var at den var lett gjenkjennelig, noe som skulle vise seg å være til god hjelp også utover svarte natta. Pakke sammen kjølebag, klesbag, matbag, altmuligbag. Kaste urørt mat og vente i ti minutter. Godt å være igang.
Gjorde samme tabbe som tidligere, og hang oss på en annen supporterbil. Tilbake til CP 22. Etter 13 kilometer og veldig mange gule piler i asfalten, kom vi til Ancient Corinth (CP 26). Først nå skjønte jeg at disse gule pilene var ment for meg. Ble så glad og lettet at klumpen i magen forsvant på en blunk. Vi skulle se så mange piler at jeg fremdeles kan se dem innimellom, når jeg lukker øynene. Sjekkpunktet lå inne på et koselig torg. Barn løp i gatene, løshunder purket. Ut med kjølebag, klesbag, matbag, altmuligbag. Smøre brødskiver, lage supper, finne frem solkrem og vaskekluter. Kjøpte en is til løperen og prøvde å holde liv i den i kjølebagen. Jon Harald fulgte nå skjema (fremdeles mitt), hev i seg litt mat, ble glad for isen og forsvant med den. Nå var det bare moro.
Neste stopp var ved 102 kilometer, 9 kilometer etter forrige sjekkpunkt. Det var stor forskjell på servicen og humøret blant hjelpere på stasjonene. Zevgolatio (CP 29) husker jeg nesten ikke noe av. Faktisk ingen ting når jeg tenker meg om. Og vi følger pilene videre..
En mil og fryktelig mange oppoverbakker senere, kom vil til Halkoin Villace (CP 32). Ut med kjølebag, klesbag og så videre. Ventet og ventet, må ha vært tungt for Jon Harald opp alle disse bakkene. Stekende varme, ikke et vindpust. Henrik Olsson kom først, Jon Harald like etter. Henrik sleit med bena, Jon Harald med magen. Heller magen enn bena, sa Henrik da han løp forbi. Han hadde rett i det, og måtte bryte ikke lenge etter. Synd.
Var på fjellet nå. Storslått natur, tok oss tid til å ta litt bilder. Turte ikke gå ut av bilen på grunn av løpsreglene, men vi koste oss likevel. Kom til et kjempesjarmerende lite sted med vinproduksjon og en nydelig kirke. Hjelpsomme folk, artig lokalbefolkning, merkelige dufter. Det er vanskelig å beskrive hvordan landskapet og landsbyene forandret seg underveis. Nye inntrykk hele tiden. Vi var ved Ancient Nemea (CP35), Jon Harald hadde løpt 123 kilometer. Han var halvveis. Sekiya hadde ligget i tet lenge, og vi fikk god kontakt med supporteren hans. Supporteren skjønte ikke engelsk, vi kjønte ikke japansk, men likevel fikk vi en slags kontakt utover natten. Det gikk i tegnspråk, latter og tomlene i været. Fin fyr. Vår egen løper var fremdeles ved godt mot, og greide å få i seg bra med mat og væske.
Fra Korint var det lett å kjøre følgebil. Veien var merket for dummies, vi slapp å bruke energi på å finne frem. Derfor hopper jeg like godt til Mountain Basecamp (CP 47) ved 160 kilometer. Man skulle kanskje tro at Mountain Basecamp lå i bunnen av et fjell. Haha. Opp, opp, opp, opp og fremme. Kommer han seg opp hit, kan han klare alt, tenkte jeg. Det ble lenge å vente, men du verden så koselige de var her oppe. Til og med supporterne ble tatt godt hånd om. De visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss, og det var fint å få litt omsorg for oss også. Det vil si, eldstemann og jeg. De minste hadde sovnet. Ble intervjuet av gresk tv-team, og de filmet oss da vi lagde havresuppe. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har laget havresuppe, og ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet kaste suppen jeg har laget. Fanken, så langt dette blogginnlegget kommer til å bli. Jeg satte forresten Petter Solberg i skyggen med det intervjuet. Huff og huff.
Fremdeles Mountain Basecamp. Etter noe som føltes som timer, kunne vi endelig se spøkelseskladden og hodelykta hans. Han så uforskammet sprek ut. Dette er verre enn jeg trodde, sa han. Enda verre enn å løpe opp Underlia hjemme. Skiftet litt tøy, fikk ny hodelykt, en dose skryt, og så forsvant han igjen. Man blir på en måte stående litt matt tilbake. Planlegger og venter, redd for å gjøre feil, noen kjappe ord og ønsker for neste stasjon, og så er det hele over. Fikk klemmer og veiforklaringer fra disse hyggelige menneskene vi var blitt kjent med. Veiforklaringene misset vi totalt på. De siste timene hadde gått lekende lett. Nå fulgte noen vonde timer, det var ikke lenger gule piler i veien.
På jakt etter Arcadia Area (CP 57), ved 186 kilometer. Vi skulle følge skiltene til Tripoli, og etter en halvtime var vi der. Midt i Tripoli sentrum var vi, sammen med tusenvis av fulle ungdommer. Hele byen var en eneste stor fest uten utganger. Spurte om hjelp flere steder, og de fleste sendte oss ti kilometer i en eller annen retning. Aldri i samsvar, ingen klare svar. Kjørte og kjørte, det var på en måte ingen ende på det. Vi hadde tre timer på oss på grunn av fjellet Jon Harald skulle over, men tida løp. Var innom flere restauranter, og endte opp med å ringe politiet. Stod med bevreleppe og bad om eskorte. Fikk hjelp, rakk stasjonen akkurat. Ble dritsliten av dette, hadde ikke spist noe hele dagen. Psyken var på bunn. Ungene sov, brakk meg, turte ikke gå ut av bilen. Spiste en sjokkos, fant igjen løperen vår, rakk ikke servere han stort, men var lettet.
Ni kilometer senere kom vi til Alea Tegea (CP 60). Mellomsten hadde våknet, og vi hadde igjen tid til å lage supper og smøre skiver. Løperen kom og forsvant, vi var i rute. Det føltes som ødemarken, og vi var slitne. Kjørte med vinduet oppe for ikke å sovne, vi var overtrøtte begge to. Plutselig var ikke pilene gule lenger, de var rosa. Det var nok til å få latterkrampe. Rosa piler, liksom. Nå er det ikke så mye å fortelle om. Det var beksvart, sjekkpunktene rutinemessige. Brødskiver, supper, oppmuntring. Jeg tror vi hopper til nest siste stasjon.
Mnhmeio (CP 68). Jon Harald var sliten, hadde plunder med magen og sleit med å få i seg nok mat. Det er første gang under et ultraløp han har måttet sette seg ned, tror jeg. Satt i fem-ti minutter, småspiste litt og fikk på ny trøye. Iste med ringerdrink kombinert med noen minutter på rumpa gjorde susen, og han var atter på tur. Litt tegnspråk og tomler opp med japsen, og vi raste avgårde til siste stasjon. Klokken var 07:08 da vi kom til Boytianoi (CP 72), og jeg stilte klokken til å ringe 07:15. Jeg sov som en stein i syv minutter! Det regnet, vi var snart i mål. Det gikk tregt med løperen nå, men det var kun ti små kilometer igjen.
Kong Leonidas statue (CP 75). Målet, drømmen og lettelsen.
Det er så mye mer jeg kunne ha skrevet om. Ungene; det var utelukkende positivt å ha dem med. De andre løperne; de som måtte bryte og de som nådde frem. Villhundene; de som lusket rundt og de som angrep. Lokalbefolkningen. Alt som fulgte av premieutdelinger og bankett. Kanskje det kommer en del II, men jeg tror det ikke. På tide å legge Sparta bak seg og rette nesen mot VM i Brive 13. og 14. mai.
Åh, det glemte jeg jo å si; det ble 3. plass med 25 timer, 9 minutter og 38 sekunder.
Utrolig prestasjon av Supporter-teamet! Flotte bilder!
Heia Team Berge 🙂
He-he…bedre lesestoff får man ikke spør du meg! Og så mye bedre opplevelser får men vel heller ikke Mona? Det er jo ofte slik at når man klundrer som mest, og ønsker seg hjem til det trygge og gode, så får man samtidig noen opplevelser som vil sitter spikret resten av livet.
Du skal ellers vite at måten du skriver på er fornøyelig. Så beint frem. Du klarer det kunsttykket å beskrive maset, stresset, dødperiodene, rekker jeg det?! etc. på en perfekt måte. Denne turen glemmer du aldri Mona – garantert!
Når jeg leser det du skriver – som forøvrig er meget godt skrevet! – får jeg bekreftet inntrykket av at din innsats var enormt viktig for Jon Haralds kjempeprestasjon! Det må jo være fantastisk å ha en slik supporter!
Ellers synes jeg også arvingene var usedvanlig tålmodige! De fortjener også all mulig ros – selv om de gang på gang lurte meg opp i stry da vi spilte gjette ord-leken!
Takk for en veldig fin reportasje; du har en god journalist i deg!
Per L
Tusen takk for hyggelige tilbakemeldinger!
Bagasjeplass; Grattis med godt gjennomført Kick-Master Ultra Maraton! Og tusen takk for at du holdt ungene og meg våkne og oppdaterte mellom Athen og Sparta! 🙂
Bjørn; Jeg syns jeg skriver rart, for jeg skriver som jeg tenker. Og noen ganger tenker jeg jo ikke i det hele tatt. Men tusen takk for kommentar, og for at du stakk innom! Vi fikk utvilsomt minner for livet, og ungene er allerede fast bestemt på å bli med på flere løp.
Per; Antagelig ville Jon Harald greid seg fint uten supporter også, selv om jeg skjønner at det er godt å få litt oppmuntringer underveis. Det ligger litt egoisme i det fra min side også, for det er rett og slett supermoro å få være med.
Det er en motivasjonsfaktor at du er med også, det er jo så viktig at noen verdsetter og skjønner. Hadde noen rolige dager på slutten, og koste oss med Eiolf og kona. Det er fint å være del av et sånt miljø. Nå skal journalisten legges på is. Ps; takk for barnepass, den dusjen var den aller beste!
Fantastisk moro og lese, følte nesten att jeg var med på turen et lite øyeblikk:-)
Hilsen Sten Gunnar
Fantastisk reisebeskrivelse Mona – jeg har lest alt samme to ganger ! God underholdning og stor idrett!
Heisan Mona! Takk for at du delte din tur til Sparta med oss.
Flotte bilder.Når du skriver ser jeg for meg situasjonene da jeg etterhvert har lært Hellas å kjenne.Og
fastlandet er ikke som ute på øyene der folk har lært endel engelsk eller svensk ,du er utrolig tøff som tok den turen pr, bil og ikke som meg som feiger og tar bussen hvert år.
Du har nok vært til uvurderlig hjelp for gubben. Og neste år kryper han nok lengre opp på pallen.
Kjempetrivelig å bli kjennt med ungene også,de var noen virkelig stjerne eksemplar.
Klem fra oss i Mosjøen
Tydligvis ikke noe å si på innsatsen fra støtteapparatet. Hvil på deres laubær og ta inn deres del av æren! Dette var artig å lese!
Tusen takk for fine ord! Jeg ble så glad for dem at jeg dro dere inn hit i splitter ny blogg. 🙂
Sten Gunnar; takk takk! Grattis med klissvåt 2. plass!
To ganger, Olav?! Det orket ikke engang jeg!
Ann Elisabeth; Takk for omvisning i Athen. Og for spray til moskitosen. Så mange ganger dere tar turen over disse fjellene, skjønner jeg godt at du velger å ta buss! Og det er jo ingen tvil om at han er selvstendig han gubben din. Hils forresten! Vi ses! 🙂
Det er litt som å få meldinger, dette. Man får en melding, og så svare man jo. Heisann, Gunnar! Takk for besøket! Artig at du kom innom!
Hei UltraMona
Med fare for å gjenta mange av de flotte tilbakemeldingene du har fått, vil jeg bare støtte opp om at du har en evne til å fortelle – som gjør at jeg som leser virkelig føler at jeg har vært tilstede og har opplevd dette sammen med dere. Skriver du en bok en dag skal jeg være den første som løper til bokhandelen og kjøper 🙂
Syns det er flott at dere stiller opp, er med på intervjuer, blogger om dette og får spredd informasjon om en så sær og ekstrem idrett som dette er. Det er selvfølgelig svært få som kan klare å gjennomføre noe slikt som dette, men du har jammen klart å vekke interesse for dette hos meg – som overhodet hverken har psyke eller kropp til annet enn å drømme om det.
Takker for det, og at du ved å oppdatere oss mer eller mindre live under løpet klarte å ødelegge det meste av nattesøvnen min, og at jeg var fullstendig zoombie på jobb dagen derpå.
Dette er sannsynligvis en av de aller største idrettsprestasjonene som noen norsk utøver har utført, og det skal bli gøy å følge han på veien til verdensmester og etter hvert en legende innen dette. Krysser fingrene for skadefrihet fremover mot Mai!!!
Pst! Syns du skulle spandere på deg en GPS til neste løp jeg! 🙂
Som du vet, er det mye som skal fryse til is før jeg bytter ut papirkartet med en GPS. 😉
Spartathlon, en slags reise – das kann man wohl sagen!
M&H Rennsteigteam war auch dabei mit # 161 + # 163 und gratuliert Jon Harald Berge herzlich zum tollen 3. Platz!!!
Vom anderen Ende der Tabelle
Hilsen (Plätze 92 und 120)
Uli + Holger
Danke gleichfalls, herzlichen Glückwunsch zum gut durchgeführten Rennen! 🙂
Thank you so much and congratulations!
Everyone reaching the finish line in Sparta before dawn is in the top of the list 😉
Herlig beskrivelse av en fantastisk prestasjon! Men herregud – jeg skjønner at det er noen som er enda galere skrudd sammen enn meg altså, og det sier ikke lite!
Veldig flott å lese bloggen din – nå i etterkant. Skjønner at det var både stressende og spennende fra sidelinjen. Kanskje mer enn for den som løp?? Han er heldig som har deg og dere.
Nå har jeg fått til at min kjære Kjersti + vår yngste sønn blir med til Brive i mai. VM 24-timers. Det blir ……… kjekt……
Per A Heskestad
Så bra! Da ses vi i Brive!
Jeg gleder meg!! Det blir så… moro… 🙂
Hej Mona
Da jeg jo først opdagede din blog i går, har jeg nu læst dit indlæg om rejsen til sparta. Pyha, får næsten tåre i øjnene og kuldegysninger. meget godt beskrevet.
Sikke en hjælp du er, fantastisk:-)
Glæder mig selv meget til september når jeg står der, frygter det også en smule;-) Men har en god hjælper i Kim rasmussen der vi løbe med mig, hele vejen til Sparta.
Men det er nok ikke sidste gang jeg læser din beskrivelse inden september…
Kh Tina
[…] griser, hører sirisser, tar bilder i solnedgang og har det fint! Jon Harald begynner på sin Spartathlon ved foten av Akropolis i […]